Skatt i sprukne leirkar 

Denne skatten har vi sprukne leirkar. (2. Kor. 4,7) Denne setningen var en av hovedoverskriftene for en menighetsweekend vi hadde i Pinsekirken Tabernaklet, Skien en del år tilbake. I India har de et uttrykk når de hilser, Namaste, som betyr omtrentlig; Jeg bøyer meg for det guddommelige i deg. Det kristne og hinduister kan være enige om er at alle mennesker har et guddommelig opphav. Noe er lagt ned i oss av guddommelig karakter. Dette gir oss grunn til å respektere hverandre. Vi har et likt utgangspunkt. Gjennom livet skjer det oss ulike ting, men det endrer ikke på denne tesen. Bibelen snakker om å behandle folk likt uavhengig av penger og status. Når livet slår sprekker blir vi mer avhengig av hjelp, hjelp fra mennesker, hvis vi er heldig, men for noen blir Gud den siste instans. Basilika søstrene, en nonne orden i Tyskland har et uttrykk: Den som tror Gud vil hjelpe drar Guds hjelp til seg. 

Bibelen sier at Kristus bor ved troen i vårt hjerte (Ef 3,17). Det er ikke alltid så lett å se Gud i sine medmennesker, eller i oss selv. De fleste av oss vil jo helst holde på fasaden også. Og stolthet rammer både religiøse og ikke religiøse. Hvis Gud kan komme til med hjelp i et menneske sitt liv så vil andre mennesker se det, og det vil bli til ære for Gud. 

I 2. Kor. 4 står det: Men vi har denne skatten i leirkar, for at den rike kraften skal være av Gud og ikke fra oss selv. På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått. Her har vi mennesker som har overgitt sine liv til Gud og overlater til han enhver situasjon som er for stor og vanskelig for dem. På den måten blir den indre skatten, troen, som aktiverer Guds kraft synlig for omverdenen.  

På bildet: Kreasjon av Nina Kristine Bakke